Takhøyde

Det å være transe er jo en veldig personlig/privat sak. Det går på vårt helt private/innerste jeg. Bare det å trives i/ville kle seg i løsthengende gevanter, som pr definisjon er kvinneklær er jo nok til at man faller utenfor "normalen". Om man da vil kalle seg selv transe står man jo fritt. Det at jeg merker en forskjell når jeg går i kvinneklær, betyr ikke at alle andre må det. Jeg vil kalle meg transe, sålenge vi ikke har noe annet begrep som dekker min "legning". Men jeg er allikevel mann i kvinneklær, selv om jeg oppfatter verden anderledes, og delvis oppfører meg anderledes i kvinneklær enn i mannsklær/rolle. Har vært endel ute i kvinneklær det siste året, og har fått få negative reaksjoner på det. Noen ser to ganger, men det går greit. Men det går som Kaja var inne på at, når jeg tar det helt ut, og er ærlig, og ikke bare mikser broren min sin skinnjakke med miniskjørt. Da, blir man godtatt. Det er liksom min "ting", å gå helt over i en rolle som kan oppfates som kvinnelig. Mens andre har andre "ting" de føler er bra/funker for dem. Og FPE burde ha takhøyde nok til alle, med hver vår "ting". Og da burde kanskje formålsparagrafen(e) være mest mulig klar, både i ånd og tekst. Har i andre sammenhenger arbeidet med alternative former for kommunikasjon, bl.a et symbolspråk kalt BLISS, som har som mål å gjøre menneskelig kommunikasjon klarere, uten alle ord og vendinger som kan tolkes alt etter hvem som leser teksten. Og vi trenger kanskje litt opplæring i klar kommunikasjon? Vi sender jo ut doble signaler, når vi kler oss i kvinneklær. Mange av oss vil jo bli oppfattet som kvinne den tiden vi opptrer utenfor skapet i kvinneklær. Og da er min erfaring at det å være åpen og stå fram som mann i kvinneklær skaper mindre forvirring og bedre kommunikasjon enn en miks av Skinnjakke-Billy og Madonna. Kanskje formålsparagrafene også trenger litt klarere kommunikasjon?

Klem og sånn Anne-Randi Who still are going to stay in town

[ Previous | Next ]